Etter å ha lest bind 1 kan jeg nesten ikke vente på å ta fatt på bind 2. Den eneste grunnen til å vente er at jeg ikke har noe valg. Jeg har ikke bind 2 og står ikke en gang på venteliste. Enda. Men på mandag er også jeg i køen for å få låne Min kamp 2. Etter den voldsomme medieomtalen fikk jeg litt avstand til hele Knausgårds prosjekt og var usikker på om jeg i det hele tatt gadd å lese om kampen hans. Heldigvis gjorde jeg omsider et forsøk - og ble like hekta som resten av Norge. Mer unik enn som så er jeg ikke.
Jeg er fascinert av Karl Ove Knausgård og hans liv. Hva som er fiksjon og hva som er virkelighet bryr jeg meg ikke om, heller ikke om hvem som føler seg tråkka på og hvem som ikke gjør det. Sterkest inntrykk gjorde kanskje passasjen der brødrene et øyeblikk fryktet at faren likevel ikke var død, og måtte få det bekreftet av begravelsesagenten før de følte seg trygge på at han ikke plutselig ville stå i døra. En pageturner av en bok - jeg ser fram til resten av kampen.
